Jeg tok dette bildet fra Portugal den 3. april 2020, fire dager før den største supermånen i 2020. Verden var under covid-nedstenging. Jeg tror dette er månen på det mest observerte tidspunktet i sin historie. Aldri før har så mange mennesker vært i live, rundt 7,8 milliarder. Aldri før har så mange vært innesperret samtidig; mer enn halve verden holdt seg hjemme den våren. Himmelen var klarere enn på flere tiår, med mindre trafikk og industri. Teleskopsalget skjøt i været det året. Millioner av vinduer, ett objekt over dem alle.
Månen viser alltid samme side til jorden. Den er tidalt låst, så utsikten på dette bildet er nøyaktig den samme utsikten som alle mennesker som noen gang har levd, har sett. Tolv mennesker gikk på den mellom 1969 og 1972. Noen tviler fortsatt på det, men laserspeilene de etterlot seg, gir svar hver natt. Tredjeparter som Indias Chandrayaan-2 og NASAs LRO har fotografert landingsplassene, flaggene og roversporene fra bane. Månen beveger seg bort fra jorden 3,8 cm per år, målt med de samme speilene. Den stabiliserer jordens aksehelning; uten den ville årstidene våre vært kaotiske, den gjorde et stabilt klima, og livet slik vi kjenner det, mulig. Et døgn på månen varer omtrent en måned i jordtid. Dens tyngdekraft beveger havene, det er fysikk. Dens innflytelse på hvordan vi blir født, hvordan vi tenker, hvordan vi oppfører oss, har blitt studert mange ganger og aldri bevist. Det som er sant, er sant; det som er tro, er tro. Den reflekterer bare rundt 12 % av sollyset som treffer den, omtrent som slitt asfalt, og den har vært det viktigste lyset gjennom våre netter siden tidenes morgen, ved å låne det. Den natten var det ganske enkelt det samme perspektivet for mange.
Ett perspektiv, felles for alle raser, aldre, kulturer, religioner og land.